En agents dagbok

Field Notes

Reklamer

Videre etterforskning

Jeg dro til Tøyen i dag for å se på åstedet for nyhetssaken jeg kom over den andre dagen. Inne i museet ble jeg møtt av en stor mengde publikum og kunne hurtig konkludere med at åstedet alt var forstyrret. Ikke etter håndboka akkurat, men forhåpentligvis stadig noe å hente.

Videre inn ventet en visuell overflod av design og kunst i uskjønn forening. Mye fokus på homofil sex, overgrep, dop og kunstneren selv – han er en selverklært narsissist, og stort sett alt han lager kretser rundt hans eget ego.

Etter å ha lett, og da mener jeg det helt konkret, fant jeg en video på en skjerm i knehøyde. Det var noen hodetelefoner der, jeg satte de på og så på en stund. En engelsk stemme leste opp en relativt tung tekst, til bilder som tilsynelatende var urelatert. Etter 15 minutter var det mest eksplisitte en jente med downs syndrom som kysset lenge og inderlig med en ung, halvnaken mann, og jeg ble tvunget til å gå av en stadig voksende mengde besøkende som gjorde det vanskelig å følge med. Jeg tror jeg fikk et par glimt av den scenen som var beskrevet i politianmeldelsen, men de var så korte at det var nesten vanskelig å være sikker.

Publikum besto av en svært demografisk variert gruppe, tilsynelatende uberørt av utstillingens eksplisitte karakter gikk de rundt og viste tegn til å være fornøyd med det de fikk se. Ingen tegn til hverken sjokk eller indignasjon.

Med tanke på hvor vond og hvor overpriset kaffen var ute i kaféen, var det nesten litt påfallende at alle gjestene var så blide og gemyttlige også der ute. Da det så ankom 40-50 nybakte foreldre med tilhørende avkom og all verdens vogner, bæreseler og baggasje, ble jeg rett og slett himmelfallen over den sosialdemokratiske storheten som ble utvist av alle besøkende. Trengsel, støy og utelukkende gode miner.

Det ble helt umulig å se for seg at noen skulle kunne komme til dette stedet, gå uberørt gjennom en veritabel skog av peniser og sprøyter for så – nærmest snublende – finne frem til denne siste videoen. Dernest plukke opp den ene (eller er det muligens flere? jeg fikk ikke sett videoen ferdig) kontroversielle scenen med en far som har sitt barns arm i munnen, for så å bli plutselig bestyrtet til den grad, at vedkommende tar kontakt med politiet og sørger for å anmelde museet for å vise pedofilt orientert porno. Det virker fullstendig usansynlig at noen annen enn en som allerede kjenner verkets natur skal kunne henge seg opp i ett slikt enkeltelement, og tiltagende kunstig at dette opphenget skulle føre til politisak.

Da jeg dro derfra, kjente jeg at mistankene mine om at det er en profesjonell som står bak anmeldelsen kun var styrket. Samtidig virker det som kunstneren selv har lite interesse av å skape noe ytterligere blest om seg selv, dog viser han sterke primadonnatendenser. Og nærmest sykelig selvopptatt, begge ting taler for en viss disposisjon for irrasjonalitet. I et intervju, der han fullstendig overser intervjueren untatt når hun bekrefter hans umiddelbart foregående utsagn, konkluderer han med setningen “I want the world to look at me.

Med andre ord, jeg er like langt i denne saken.

Senere i dag har jeg hatt to besøkende, en mann med et spørsmål om utsmykning og en annen mann som vill snakke litt om finansieringsmodeller. Utsmykningsspørsmålet var svært konkret, og jeg endte opp med å gi han et par råd over et glass ute i kaféen. Om finansieringen ble det et litt for kort møte da klienten hadde dårlig tid, men vi fikk snakka litt rundt et par problemstillinger vedrørende å skulle selge skinnet for å få råd til å skyte bjørnen. Jeg råda han til å angripe det i omvendt rekkefølge, før vi lagde en løs avtale om å diskutere dette videre i en ny konsultasjon.

E.

Kaldt regn

Jeg dro i felten på fredag og endte opp med en verkende hodepine og lite annet lørdag morgen. Resten av helga gikk med på å snuse etter potensielle saker. Da en stripe med kjølig vårsol vekte meg i dag, var jeg ikke kommet noe lenger.

Men denne tidlige vårdagen forløp såvisst ikke uten hendelser.

Etter noen få timer med avisene på kontoret, banket det på døra og ei brunette kikka inn. Hun blei ikke lenge, men kun kort tid etter banket det på døra igjen – denne gangen en rødtopp.

Hun så ut som hun trengte en drink, så jeg bød på whisky og hun ble sittende og snakke en stund. Endte opp med en avtale om å komme tilbake om noen dager, hun trengte å hente seg inn og jeg ba henne ta med alt av relevant korrespondanse og informasjon. En kan aldri være grundig nok.

Ikke lenge etterpå kom ei ny brunette og banka på døra – hun hadde hørt om meg via en venninne – nå lurte hun på hvilke tjenster jeg kunne tilby. Hun dro etter ca en halv time – uten å ha laget noen avtale.

I dagens aviser kom jeg over en potensiell sak; en anerkjent lokal kunstner har blitt politianmeldt. Det dreier seg om noen bilder, et eller annet av eksplisitt natur. Hvem som har anmeldt kunstneren er ikke kjent. Det er ikke umulig at dette er saken jeg har venta på, men det er tidlig å si noe enda.

Med notisblokk i lomma dro jeg til ett av de lokale møtestedene for å se om jeg kunne plukke opp noe informasjon. Jeg lyktes å komme i kontakt med en kilde som har litt inside informasjon. Hun sa et par ting over ett glass som var verdt å merke seg – ingenting stort – men jeg har ett par spor å følge opp videre.

Idét jeg skal forlate kontoret, er kjølig vårsol erstattet med iskaldt regn.

E.

Gold standard

Dagen på kontoret har stort sett gått med til å flytte litt rundt på ting og få opp den nye stumtjeneren. Jeg tok en tur på polet og handla inn whiskey for å markere at kontoret er åpent for business. Har sitti her og delt et glass med I mens hun sminker seg før kvelden, det er duket for en tur i felten og dagens mål er toppen av kransekaka. Det er bra I tar seg godt ut, for jeg passer ikke nødvendigvis rett inn uten anstand. Jeg skal ta meg et kjapt glass til før avgang, det kan komme til å trengs.

Så får vi se hva kvelden bringer, I rapporterer at hun er ferdig sminket – så jeg får skynde meg å bli ferdig drukket.

E.

Feltarbeid

Jeg har vært tett på kunstnere hele dagen, dog ikke av typen man vanligvis ser på galleriene. De jobber jevnt og trutt, og tar stort sett ikke innover seg debatt rundt kunst og dens plass i samfunnet. Som tattovører jobber de i periferien av samfunnet, og klientene er en blanding av alt fra de som står helt utenfor til de som er helt på toppen – så lenge de betaler for seg gjøres ingen forskjell. Selv om deres arbeid tradisjonelt er forbundet med en miks av gangstere, horer og sjømenn, er klientbasen noe mer nyasert nå. Allikevel henger noe av det gamle ved. Når jeg ser en mann i 60-åra vrenge av seg t-skjorta, avsløres to 2-dimensjonale men korrekt tegna pistoler seg, der de stikker opp over bukselinningen bak på ryggen og ut forbi hofta på hver side. Jeg tenker at det er en slags speiling av det andre kunstlivet som soler seg i neonlyset, der sikkert titalls millioner unndras beskatning hver bidige dag, og det finnes en minst like korrupt moral – hvis jeg skal ta stereotypien helt ut i begge retninger.

Om jeg skal dvele ved noe, er det hvordan vi som samfunn velger hvilken kunstnerrolle som skal nyte godt av stasfinansiering. Det er ikke sikkert at alt er like svart-hvitt som jeg tenker meg – la oss si at en tattovør har delvis finansiert starten av karrieren med penger fra NAV – men det er allikevel forskjellige budsjettposter og organer involvert i prosessen.

I og med at alt jeg har gjort er å sitte i en stol og bli brukt som prøvelerret, kan jeg ikke si stort om foranledning eller økonomisk situasjon. Jeg har kun observert i noen timer, og jeg har gjort det som en hvilken som helst annen gangster, politiker eller prostituert. Det jeg tar med meg når jeg går er ett inntrykk av en gjeng kunstnere som i det store og det hele har definert seg ut av problemstillingen og daglig tar konsekvensen av det, uten å gjøre krav på hverken status eller en trygg arbeidsplass.

Når sitter her med en pils og spiser bønnene mine, slår det meg at jeg føler meg vel blant disse outsiderne. Men jeg er undercover – jeg hører ikke hjemme der. Det er vanskelig å huske av og til.

E.

Nytt kontor

Kontoret er mer eller mindre på plass.

Jeg har pelt ned det gamle klistremerket som annoserte hva som fantes på innsiden av de grå ståldørene. Så fort jeg finner den dymo maskinen, skal jeg få opp mitt eget navn både på døra og nede på gateplan. Skjønt, gateplan – døra går ut mot en bakgate og har en lasterampe og en søppelcontainer som nærmeste naboer.

Jeg har fått på plass pulten, og hengt diplomet mitt på veggen. I hele dag har jeg stort sett sitti og skrivi på macen med god oversikt over den halvparten av kontoret som ikke inneholder noe som helst.

Jeg klarer ikke helt å se for meg den daglige driften, det blir godt å få ut annonse. Ellers er det et villniss på internett av prosjekter og infløkte sammenhenger som flyter mellom kunst og kommers, men jeg er ikke sikker på at det  er et viktig fokus.

Det som er åpenbart er at det er en stor distanse fra meg til en tenkt klientgruppe. Gud vet om de engang eskisterer, vanlige folk – hva faen betyr det. Men det er nå engang et selvopplevd utgangspunkt for dette her, så jeg får la det subjektive ha forrang videre også. Det ER ett gap mellom billedkunst og folk flest, ihvertfall den delen som ikke befinner seg mellom glass og ramme – og selv DER er det stadig ett gap.

Så får det bli opp til meg å finne cases, jeg må kjenne på dualiteten og se hvor det er overlapp – og hvor det IKKE er overlapp. Kanskje den vanskeligste og mørkeste oppgaven er å kjenne på den siden som jeg påstår er “innafor”. Når Marlowe bekjemper kriminalitet er han halvt snut, halvt gangster og helt utafor. Mistroisk og mistrodd av alle, og en sucker for å bli sett – han kan bare knapt motstå kvinnene, og da kun fordi han bedøver seg med sprit.

Parallellene er der, så det er bare å brette opp armene.

E.