Videre etterforskning

by Endre Façon

Jeg dro til Tøyen i dag for å se på åstedet for nyhetssaken jeg kom over den andre dagen. Inne i museet ble jeg møtt av en stor mengde publikum og kunne hurtig konkludere med at åstedet alt var forstyrret. Ikke etter håndboka akkurat, men forhåpentligvis stadig noe å hente.

Videre inn ventet en visuell overflod av design og kunst i uskjønn forening. Mye fokus på homofil sex, overgrep, dop og kunstneren selv – han er en selverklært narsissist, og stort sett alt han lager kretser rundt hans eget ego.

Etter å ha lett, og da mener jeg det helt konkret, fant jeg en video på en skjerm i knehøyde. Det var noen hodetelefoner der, jeg satte de på og så på en stund. En engelsk stemme leste opp en relativt tung tekst, til bilder som tilsynelatende var urelatert. Etter 15 minutter var det mest eksplisitte en jente med downs syndrom som kysset lenge og inderlig med en ung, halvnaken mann, og jeg ble tvunget til å gå av en stadig voksende mengde besøkende som gjorde det vanskelig å følge med. Jeg tror jeg fikk et par glimt av den scenen som var beskrevet i politianmeldelsen, men de var så korte at det var nesten vanskelig å være sikker.

Publikum besto av en svært demografisk variert gruppe, tilsynelatende uberørt av utstillingens eksplisitte karakter gikk de rundt og viste tegn til å være fornøyd med det de fikk se. Ingen tegn til hverken sjokk eller indignasjon.

Med tanke på hvor vond og hvor overpriset kaffen var ute i kaféen, var det nesten litt påfallende at alle gjestene var så blide og gemyttlige også der ute. Da det så ankom 40-50 nybakte foreldre med tilhørende avkom og all verdens vogner, bæreseler og baggasje, ble jeg rett og slett himmelfallen over den sosialdemokratiske storheten som ble utvist av alle besøkende. Trengsel, støy og utelukkende gode miner.

Det ble helt umulig å se for seg at noen skulle kunne komme til dette stedet, gå uberørt gjennom en veritabel skog av peniser og sprøyter for så – nærmest snublende – finne frem til denne siste videoen. Dernest plukke opp den ene (eller er det muligens flere? jeg fikk ikke sett videoen ferdig) kontroversielle scenen med en far som har sitt barns arm i munnen, for så å bli plutselig bestyrtet til den grad, at vedkommende tar kontakt med politiet og sørger for å anmelde museet for å vise pedofilt orientert porno. Det virker fullstendig usansynlig at noen annen enn en som allerede kjenner verkets natur skal kunne henge seg opp i ett slikt enkeltelement, og tiltagende kunstig at dette opphenget skulle føre til politisak.

Da jeg dro derfra, kjente jeg at mistankene mine om at det er en profesjonell som står bak anmeldelsen kun var styrket. Samtidig virker det som kunstneren selv har lite interesse av å skape noe ytterligere blest om seg selv, dog viser han sterke primadonnatendenser. Og nærmest sykelig selvopptatt, begge ting taler for en viss disposisjon for irrasjonalitet. I et intervju, der han fullstendig overser intervjueren untatt når hun bekrefter hans umiddelbart foregående utsagn, konkluderer han med setningen “I want the world to look at me.

Med andre ord, jeg er like langt i denne saken.

Senere i dag har jeg hatt to besøkende, en mann med et spørsmål om utsmykning og en annen mann som vill snakke litt om finansieringsmodeller. Utsmykningsspørsmålet var svært konkret, og jeg endte opp med å gi han et par råd over et glass ute i kaféen. Om finansieringen ble det et litt for kort møte da klienten hadde dårlig tid, men vi fikk snakka litt rundt et par problemstillinger vedrørende å skulle selge skinnet for å få råd til å skyte bjørnen. Jeg råda han til å angripe det i omvendt rekkefølge, før vi lagde en løs avtale om å diskutere dette videre i en ny konsultasjon.

E.

Advertisements